Diagnostisk nøyaktighet av øre-, munnhule-, armhule- og pannetermometer sammenliknet med rektaltermometer for å identifisere feber hos voksne pasienter innlagt i sykehus eller sykehjem

Abstract

NORSK: Bruk av øretermometer er blitt en vanlig metode for å måle kroppstemperatur hos pasienter ved norske sykehus. Denne rapporten oppsummerer kunnskapen om diagnostisk nøyaktighet av øremåling sammenliknet med rektalmåling for å identifisere og utelukke feber hos voksne pasienter i sykehus eller sykehjem. I tillegg har vi søkt etter studier som sammenlikner munnhule-, armhule- og pannemåling med rektalmåling.

Gjennomgangen viser at diagnostisk nøyaktighet av øretermometer sammenliknet med rektaltermometer i liten grad er undersøkt. Vi identifiserte elleve små relevante tverrsnittsstudier med i alt 1426 deltakere. De fleste studiene gjaldt øremåling, noen gjaldt munnhule- eller armhulemåling mens ingen vurderte pannemåling.

Korrekt og observatøruavhengig bruk av øretermometer kan være utfordrende i en klinisk setting. Det kan også være problematisk å sammenlikne temperaturer målt ulike steder på kroppen fordi de er estimater for det vi ønsker å måle, nemlig kjernetemperaturen. Studiene viste at øremåling gjennomgående identifiserte feber hos en utilfredsstillende andel av pasienter som hadde feber målt rektalt (lav sensitivitet), men at øremåling gav få falske positive målinger (høy spesifisitet). Siden studiene var basert på få pasienter med feber og opererte med ulike grenseverdier for feber, er særlig verdiene for sensitivitet svært usikre.

Siden det er utstrakt bruk av øretermometre i norske sykehus, er det behov for dokumentasjon av diagnostisk nøyaktighet og repeterbarhet (samsvar ved gjentatte målinger) hos nye modeller.

ENGLISH: 1-page key messages

The use of infrared tympanic thermometry has become a common method of measuring body temperature in Norwegian hospitals. This report summarizes the documentation of diagnostic accuracy of infrared tympanic thermometry compared to rectal thermometry to identify fever among adult patients in hospital or in nursing homes. In addition we have searched for studies that compare oral-, axillary and temporal thermometry with rectal thermometry.

The review shows that the diagnostic accuracy of tympanic thermometry compared to rectal thermometry is sparsely documented. We identified eleven small cross-sectional studies (N=1426). Most studies evaluated tympanic thermometry, some evaluated oral- or axillary thermometry. No studies evaluated temporal thermometry.

Correct and observer-independent use of infrared tympanic thermometry can be challenging in a clinical setting. Comparing temperature measurements of different body sites might also be problematic, because the measurements at different sites are all estimates for what we wish to know, the core temperature. Although rectal measurements are considered as reference standard in this review, we acknowledge that this is imperfect in many ways.

The studies showed that in general, infrared tympanic thermometry did not identify an acceptable part of patients with fever detected by rectal thermometry (low sensitivity). Infrared tympanic thermometry resulted in few false positive readings (high specificity). Since the studies included few patients with fever measured rectally and had different cut offs for fever, the sensitivity values are uncertain.

Given the widespread use of infrared tympanic thermometer, further documentation of diagnostic accuracy and repeatability of newer models used in a clinical setting is needed.