Kommunepsykologsatsingen i Norge i et folkehelseperspektiv

Abstract

Hensikten med rapporten har vært å skaffe kunnskap om kommunepsykologenes arbeidsoppgaver og prioriteringer. Funnene baserer seg på data fra telefonintervjuer med 100 kommunepsykologer (psykologer som arbeider i PP-tjenesten eller barnevernet er ikke inkludert). Rapporten er finansiert av Helsedirektoratet. Resultatene viser at: • De fleste kommunepsykologene var relativt nye i sine stillinger og arbeidet i kommunale helsetjenester. • De fleste arbeidet med kliniske oppgaver som samtaler med barn og unge samt foreldreveiledning, og dette opptok mesteparten av arbeidstiden deres. • Veiledning av andre ansatte i kommunen var en arbeidsoppgave som en stor del av kommunepsykologene brukte tid på og som de anså som viktig. • Lite tid ble brukt på forebyggende tiltak rettet mot grupper eller hele befolkningen. • Kommunepsykologene rapporterte at de ønsket å bruke mer tid på forebygging, veiledning av andre ansatte og undervisning, men at arbeidspress og etterspørsel etter samtalebehandling var hindringer for å få dette til. Bør satse mer på forebygging - Selv om de fleste kommunepsykologene ser på forebygging som en viktig arbeidsoppgave, sier flere av dem at et tilbud til enkeltindivider som allerede har plager eller lidelser oppleves som mer presserende, sier divisjonsdirektør Ellinor F. Major. Hun mener det er viktig at kommunepsykologene også kan utgjøre et lavterskeltilbud til personer som har psykiske plager. Samtidig kan kommunepsykologene være en nyttig ressurs som kommunene kan bruke for å styrke sitt forebyggende folkehelsearbeid. Selv om mange av psykologene som er ansatt i kommunene er relativt nyutdannet og har kort fartstid som kommunepsykolog, har de likevel en basiskompetanse som gjør at de uten alt for mye opplæring vil kunne være egnet til å drive universelt forebyggende tiltak i kommunene. - Denne rapporten tydeliggjør at det er i dette spennet mange kommunepsykologer befinner seg og som de kan oppleve som krevende: å gi et behandlingstilbud til dem som trenger det, samtidig som de skal bidra til forebyggende tiltak og ivareta folkehelseperspektivet, sier Major. Trenger mer gruppe- og befolkningsrettede tiltak En-til-en samtalen har tradisjonelt vært psykologenes vanligste arbeidsform, og det er ofte det som forventes av en psykolog. Det er også dette som har vært fokus i utdanningene som tilbys i Norge, der en foreløpig lærer for lite om forebygging. Utdanningen til psykologer som skal bidra til å løse fremtidens oppgaver i kommunene, og som skal ivareta folkehelseperspektivet, må ha større vekt på forebygging. Dette gjelder både befolkningsrettede- og grupperettede tiltak. - Men psykologer har også gode forutsetninger for å kunne arbeide med større grupper i befolkningen. Psykologer som har spesialiteten klinisk samfunnspsykologi, vil være særlig godt egnet. Det er viktig at kommuneledelsen er innstilt på å benytte kommunepsykologens kompetanse i folkehelsearbeidet. Det beste utgangspunktet er at mange som i dag jobber klinisk i kommunene, selv ønsker å jobbe mer forebyggende, sier Major. Forfatterne bak rapporten er Jon Erling Heggland, Kristin Gärtner og Arnstein Mykletun, alle ved Folkehelseinstituttet.