Teambasert og intensivert utredning av ADHD hos barn og unge – en forenklet kunnskapsoppsummering

Abstract

Hovedbudskap Vi inkluderte tre studier som alle undersøkte erfaringer med utredningsmodeller som ligner på Namsos-modellen, det vil si med intensiverte utredninger utført av team med medlemmer fra ulike yrkesgrupper. Efron 2010 kartla resultatene av utredningene, og viste at bare 67 % av de som henvises med mistanke om ADHD ender opp med å få en ADHD-diagnose. I tillegg viste studien at mange av barna som fikk ADHD-diagnoser også hadde andre komorbide psykiske lidelser. Forfatterne brukte denne kompleksiteten som argument for at utredningen bør utføres av et team. Kat 1999 var en pilotstudie som undersøkte de praktiske erfaringene med komprimert utredning i team. Formålet med studien var å evaluere de ulike utredningsaktivitetene for å finne ut hvilke som var nødvendige og hvilke som kunne tas ut. McGonnell 2009 undersøkte tilfredsheten med utredningsmodellen blant både de ansatte og brukerne av tjenesten. Som brukere definerte de foreldre, allmennpraktiserende leger og lærere. Tilfredsheten med modellen var høy blant både de ansatte og brukerne. Ingen av studiene sammenlignet utredningsmodellene med andre modeller hvor utredningene ikke ble utført i team, eller hvor utredningene varte over lengre tid. Det var heller ingen av dem som sammenlignet kvaliteten på diagnostikken med ADHD-diagnoser stilt i andre typer utredninger. Det var kun McGonnell 2009 som undersøkte brukertilfredshet. Som følge av disse manglene, gir studiene ikke grunnlag for å fastslå at komprimerte utredninger i team er å foretrekke fremfor andre utredningsmodeller. Studiene beskriver riktignok mange positive erfaringer med utredningsmodellene, men dette er ikke nok så lenge det ikke er gjort sammenligninger med andre modeller.