| dc.description.abstract | Tilgang til nødvendig helsehjelp er en rettighet i forhold til norsk lovgivning, og de menneskerettighetene Norge har forpliktet seg til. Formålet med denne rapporten er: 1) Å gjøre kjent våre funn om at asylsøkeres økonomi hindrer dem i å få nødvendige helsetjenester. Dette til tross for at de har rettigheter som alle andre lovlig bosatte i Norge. 2) Presentere forslag til endringer som kan bidra til at personer som søker asyl i større grad får tilfredsstilt sine helsetjenestebehov. Datainnsamling var todelt. En gruppe på femti personer bestående av mottakspersonell, helsepersonell og frivillige som alle hadde erfaring fra arbeid med asylsøkere, svarte på et tilsendt spørreskjema om deres oppfatning av situasjonen. Dybdesamtaler med nitten asylsøkere eller tidligere asylsøkere ble gjennomført om deres erfaringer, hvilke økonomiske barrierer de møtte, og hvilke dilemmaer de møtte, prioriteringer de gjorde, og hvilke konsekvenser det førte til. Problemene de møtte var av tre ulike typer. Det første problemet er de lave beløpene asylsøkere får å leve for, med et basisbeløp som er omtrent halvparten av det mottakere av økonomisk sosialhjelp fra NAV får. Det andre er at informasjonen de får om kostnader og hvordan disse kan dekkes, ofte er mangelfull eller feilaktig, slik at de ikke får benyttet de økonomiske rettighetene de har. Det tredje er at det påløper ekstra utgifter de gangene de ikke betaler på stedet eller når de skal motta refusjon for utlegg, fordi de ikke har en bankkonto. Det var i forhold til tannhelsetjeneste vi fant at konsekvensene hadde vært mest dramatiske, med langvarige problemer og manglende eller mangelfull behandling. Også for andre fysiske helseproblemer var det barrierer, som førte til manglende hjelpsøking eller avbrutt eller ufullstendig behandling. I forhold til psykiatri var den største barrieren ikke økonomien, men at henvisninger ble avvist. Informantene fortalte at UDIs pengereglement, som sier hva asylsøkere har rett til å få dekket, ble praktisert forskjellig på ulike mottak. Mange syntes også det var vanskelig å etterspørre informasjon hos mottakspersonalet. Det kan synes som om det er for liten forståelse blant helsepersonell, mottaksansatte og frivillige om at økonomien er en barriere for asylsøkerne for å få nødvendige helsetjenester. De informantene som inngikk i prosjektet, hadde utdanning som generelt var høyere enn det som er vanlig for innvandrere i Norge med fluktbakgrunn. Vi fant at de hadde betydelige ressurser til å håndtere de dilemmaene de støtte på, og gjøre fornuftige økonomiske prioriteringer i en presset situasjon. De brukte et spekter av mestringsstrategier. Blant disse var å få mottakspersonell, helsepersonell og andre til å gjøre noe ekstra for seg. Det kan fungere for den enkelte, men det at en må ty til slike løsninger, viser at systemet ikke er tilstrekkelig. Til tross for at de var ressurssterke og løsningsorienterte, bl.a. med å finne nødvendig informasjon på nettet, hadde våre informanter til dels betydelige problemer med å få tilgang til nødvendige helsetjenester. Vi antar at andre, mindre ressurssterke asylsøkere, opplever enda større problemer. Informantene fortalte at økonomien ikke var det største problemet de hadde. Det var derimot den eksistensielle usikkerheten som hele situasjonen som asylsøker utgjorde. Vi anså derfor den svake økonomien og barrierene for å få helsetjenester som en sten til byrden i den situasjonen de var i. 5 Noen av problemene som er avdekket i denne rapporten bør kunne løses administrativt. Det er slikt som å bedre asylsøkeres informasjonstilgang, inklusive opplæring av mottaksansatte, helsepersonell og frivillige. Andre problemer vil innebære politiske endringer, slik som størrelsen på ytelsene, endring i ressursallokering og rettigheter knyttet til dekking av utgifter til helsehjelp, inkludert tannhelse. | |
