Anbefalinger for bruk av anthraxvaksine

Abstract

Sammendrag og konklusjon Bacillus anthracis er en sporedannende gram-positive stavbakterie som kan forårsake alvorlig sykdom hos mennesker (miltbrann). Sporene er svært levedyktig og kan ligge inaktive i jordsmonnet i flere tiår for så å utløse sykdom ved kontakt med dyr eller mennesker. Bakterien er klassifisert i smitterisikogruppe 3 og regnes å være et aktuelt agens for bruk i terrorsammenheng. Sykdommen er fortsatt enzootisk i enkelte afrikanske og asiatiske land, foruten i flere områder i Øst-Europa, Australia og Amerika. Miltbrann (anthrax) har vært en svært sjelden sykdom i Norge. I 1967 var det et tilfelle av sannsynlig hudmiltbrann hos en veterinær og i 2000 hos en injiserende stoffmisbruker. En engelskprodusert vaksine er lagerført ved Folkehelseinstituttet. Vaksinen kan gis for å beskytte personer som er særlig utsatt for smitte (preeksponeringprofylakse) eller etter sannsynlig eksponering (posteksponeringprofylakse). Vaksinen er godkjent av engelske legemiddelmyndigheter, men i Norge kan vaksinen kun utleveres etter spesielt godkjenningsfritak. Konklusjon Basert på rådende epidemiologiske forhold i Norge har arbeidsgruppen kommet frem til følgende anbefaling når det gjelder bruk av vaksinen: Preeksponeringprofylakse: Vaksine anbefales ikke for noen grupper av befolkningen. Posteksponeringprofylakse: Ved eksponering for anthraxsporer er antibiotikaprofylakse alltid indisert. Behandlingen skal normalt pågå i 60 dager. Begrunnelsen for langvarig behandling er at antibiotika har liten effekt på bakteriesporer. Vaksinering etter eksposisjon reduserer risikoen for at det oppstår infeksjon etter avsluttet antibiotikabehandling. Ved sikker/sannsynlig eksponering for anthraxsporer kan vaksine i tillegg være indisert etter individuell vurdering. Denne vurderingen bør gjøres av smittevernlegen i kommunen eller i helseforetaket i samarbeid med Folkehelseinstituttet. Arbeidsgruppen anbefaler at kostnader for vaksine gitt posteksposisjonelt dekkes av Folketrygdens § 4.3.