dc.description.abstract | Denne undersøkelsen har til hensikt å
undersøke om ”kriteriene i dagens
inntektssystem på en god nok måte ivaretar at kostnadene innen rus- og
psykiatrisektoren varierer mellom kommunene.” Rapporten har tre
hoveddeler som tar for seg henholds
vis brukergruppens størrelse,
kommunenes utgifter og til slutt en
analyse av hvilke kriterier som kan
forklare variasjonen i utgifter og brukergrupper.
Prosjektgruppen har undersøkt et st
ort datamateriale for å prøve å
beskrive variasjon i brukergruppene
s størrelse mellom kommuner. Blant
annet har man innhentet opplysninger
om antall rusrelaterte diagnoser ved
somatiske sykehus og antall psykiatriske konsultasjoner/innleggelser for
hver kommune. Disse variablene indikerer noe av variasjonen i
brukergruppenes størrelse mellom kommu
ner. Begge variablene viser en
tendens til at store kommuner – og
spesielt storbyene – har større
brukergrupper enn andre kommuner. En noe klarere tendens fant man i
de direkte kommunale utgiftene til rusarbeid der store kommuner (over
40 000 innbyggere) hadde fem ganger
større utgifter per innbygger enn
små kommuner (under 5000 innbyggere). Selv om tendensen var klar, var
det også mange unntak der små ko
mmuner hadde til dels meget store
utgifter per innbygger og store bruker
grupper i forhold til folketallet.
Med utgangspunkt i regnskapsdata fra KOSTRA-databasen har
kommunenes utgifter til personer med
rusproblemer og eller psykiske
problemer blitt analysert. Denne rapp
orten beskriver utgiftene deskriptivt
eller slik de faktisk framkommer i regn
skapene og ikke normativt ut i fra
behovsanalyser. Lovverket pålegger kommunene ansvaret for flere
tjenester der bruk av rusmidler trolig
er en av flere viktige årsaker til
omfanget av tjenestebehovet. Blant
de viktigste direkte kommunale
utgiftene, er egenandeler ved behand
ling og kostnader knyttet direkte til
arbeid med rusmiddelmisbrukere (utekontakter med mer). Kommunene i
Norge brukte til sammen over 50
0 millioner på dette arbeidet i 2001
(netto) dvs. 112 kroner per innbygge
r. Det finnes ingen tilsvarende
oversikt i regnskapene over hvor m
ye kommunene brukte av egne midler
på psykisk helsearbeid (dvs. i tillegg til midlene fra den statlige
opptrappingsplanen), men det er grunn t
il å tro at bruken av egne midler
er beskjeden - både fordi kommune
ne ikke betaler egenandeler ved psykiatrisk behandling og fordi opptrappingsmidlene dekker mange av de
utgiftene kommunene har.
I tillegg til de direkte utgiftene t
il rus og psykiatri kommer indirekte
utgifter der sosialhjelp og barnever
n peker seg ut som ekstra viktige.
Prosjektgruppen har samlet informasjon fra ulike brukerundersøkelser og
det har også blitt lagt ved spørsmål om
brukergrupper og utgifter i en av
SIRUS' egne spørreundersøkelser. Med utgangspunkt i disse
undersøkelsene, kan man anta at rund
t regnet 23% av sosialhjelpsutgiftene
går til personer med rusproblemer. Ba
sert på disse anslagene, kan man
anslå de totale kommunale rusutgiften
e til minst 2,2 milliarder kroner (479
kroner per innbygger). Dette er en relativt liten andel av de totale
kommunale driftsutgiftene, men det er store variasjoner mellom
kommunene. | |